Charlotte Vigdisdatter Vogel forteller i dette debattinnlegget (publisert 3. mai 2018 på Aftenposten debatt) om en interaksjon mellom henne og noen unge gutter som fikk henne til å gå av bussen med et glis. Jeg derimot ble bare trist av å lese innlegget.
Hun overhører noen gutter snakke sammen på bussen om en fest. Den ene gutten fortalte hvordan en jente hadde gått rett bort til ham og tatt ham i skrittet.
«Fyfaen, hu ene jenta på den festen var jo gæærn! Hu kom rett bort til meg og græbba pikken min jo!»
Kameratene hans lo det bort.
«Hahaha, særr!?»
Gutten sier han er alvorlig. Det er en klar indikasjon på at han opplevde hendelsen som svært negativt.
«Jaaa, jeg tenkte bare; hva faen? Hun kan vel ikke bare gjøre sånn! Det er jo ulovlig!»
Kameratene fortsetter å bagatellisere det.
«Hahahaha, det er vel ikke ulovlig, haha din idiot, bare ei dame som tok deg på pikken jo!»
Gutten mangler støtte fra kameratene er på vikende front. Han tyr til en sammenligning for å framheve at dette ikke var ok.
«Høhø, nei, men hør da, okei kanskje det ikke er ulovlig da, men tenk da, hvis det var en gutt som gjorde det på en jente?! Da hadde hun jo blitt kjemperedd, og det er faen ikke greit ass!»
Kameratene er enige at det ikke er greit å gjøre dette mot en jente, men fremholder at det er annerledes mot gutter.
«Neeei, du har jo rett i det da kis … men haha, hun tok deg jo bare på ballene da, og vi blir jo ikke sånn redde, vi reagerer jo annerledes ikke sant!»
Gutten forsøker å si at det ikke er greit mot gutter.
«Jojo, men jeg syns bare ikke det er greit jeg ass, skal ikke drive å græbbe folk på kroppen akkurat sånn som man vil, det er ikke kult!»
På dette tidspunktet bestemmer artikkelforfatteren å hoppe inn samtalen mellom guttene. Kommentaren hennes begynner lovende.
Sa at det var det beste jeg hadde hørt på lenge, at jeg var utrolig stolt av det jeg hadde overhørt, og at dette virkelig var noe han måtte fortsette med.
Men den fortsetter ikke like bra. De som hadde håpet at hun skulle støtte gutten og bekrefte hans opplevelse at det ikke er greit at en jente har tatt ham i skrittet uten samtykke blir skuffet.
Spurte om han hadde en søster – det hadde han.
Javel, sa jeg. Du har nettopp bækka søstra di, venninnene dine, og til og med moren din, opp. Du har helt rett i det du sier, og vi trenger flere unge, kule gutter som deg, som stiller opp for oss jentene og gjør oss tryggere.
Overgrepet mot gutten kommer helt i skyggen av forfatterens glede over at gutten hadde sagt at det ikke var greit å gjøre slikt mot jenter. Et utsagn de andre guttene forøvrig var enig i. Hun berømmer ham for å stille opp for jenter og gjøre dem tryggere. Ikke et ord om jenta som forgrep seg på gutten, ikke et ord om at det gutten opplevde ikke var ok – ikke et ord om at det faktisk er ulovlig også for jenter å bare ta gutter i skrittet uten deres samtykke.
Jeg er redd hun endte opp med å bekrefte kameratenes bagatellisering av overgrepet gutten opplevde, endte opp med å bekrefte at selv om det ikke greit å gjøre noe slikt mot en jente så er det annerledes og mindre alvorlig å gjøre det mot en gutt.
Dagen etter kom det en oppdatering til innlegget der forfatteren henviser til noe av kritikken som var kommet i kommentarfeltene. Oppdateringen begynner bra med å si at hun tar selvkritikk for ikke å inkludere begge kjønn – og gutten selv i hennes tilnærming til dem. Dessverre så fortsetter oppdateringen med følgende:
Jeg opplevde ikke på noe tidspunkt at denne gutten var redd eller traumatisert av hendelsen. Han gikk ut av bussen med et kjempestort smil. Når alle parter forlater situasjonen med en så positiv innstilling, er det på sin plass med et glis.
Etter min erfaring så er det faktum at gutten faktisk tok opp hendelsen med kameratene sine og at han forsøkte å overbevise dem om at det ikke var ok på tross av deres bagatellisering en klar indikasjon på at han hadde opplevd hendelsen som traumatisk. Dette evner ikke artikkelforfatter å se og så lenge gutten gikk av bussen med et smil og en positiv instilling så er det i følge henne på sin plass å glise.
Jeg derimot så en gutt som forsøkte å åpne seg opp og fortelle om noe ugreit som skjedde ham. Han viste i høyeste grad sin sårbarhet. Kameratene bagatelliserte det. Artikkelforfatteren bekreftet og forsterket den dominante sosiale oppfatningen om at dette er noe som kun betyr noe når det rammer jenter. Jeg så også en gutt som tok på seg masken igjen og pakket sin sårbarhet bort bak et smil når ingen bekreftet hans opplevelse som noe uakseptabelt.
Jeg blir trist.
For my English speaking readers: This post is about a letter published in a national newspaper where the author relates how she overheard a group of adolescent boys on the bus talk about a party last night. One of the boys tells how a girl groped his groin at the party and that he thought it wasn’t ok. His friends made light of this and he tried to emphasize that it wasn’t ok to do this to men by asking them how it isn’t ok when one does the same thing towards a woman. The other boys agreed that it was a bad thing to do to a girl, but continued to argue that it’s different when it’s done to boys since they react differently. At this point the author injects herself into the conversation and congratulate the boy for his support for women like his sister, mother and female friends. No mention were made of the sexual assault against the boy. The author left the bus with a big smile on her face. In an update to the letter the author acknowledge and accept the criticism that she didn’t include both genders or even the boys experience in her interaction with the boys. Unfortunately the update continues to make the assertion that the boy didn’t seem scared or traumatized by the experience – he was smiling and how that warranted that the interaction on a whole was positive. I disagree as the notion that victims need to appear scared or traumatized at all time for us to take the act committed against them seriously is toxic.
Archived ((10th of May 2018) version of the article: https://web.archive.org/web/20180510015009/https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/KvRQp4/Jeg-gikk-av-bussen-med-tidenes-storste-glis–Charlotte-Vigdisdatter-Vogel
